Det var då det...

 

Vi brukar på onsdagarna lägga ut inslag med titeln "Det var då det..". Där lägger vi ut inslag från vår sida för femton år sedan. Idag gör vi ett undantag. FA i Norge har publicerat en minnesbok över Frälsningsarmén folkhögskola på Jelöy i Norge.
Så dagens inlägg för oss tillbaka 45 år i tiden.

Rut och jag har fått skriva var sitt kapitel i den boken (Bild 1). Jag publicerar här mitt inslag som jag skickade in på mitt svensk-norska språk (I boken har det blivit förvandlat till riktig norska). Jag bifogar också de två bilderna från mitt inlägg i boken (som jag har publicerat tidigare här på sidan).

Så här skrev jag:

VEIEN TIL NORGE

1979 flyttet vår famillie til Norge. Familien var føruten meg selv (30 år), Rut (30 år), Mikael (8 år), Daniel (2 år) och Stefan (4 uker). Det var en stor omstelling for famlien. Vi kjente ingen i Norge, vi kom til et land som lignet Sverige, men enda så ulikt.

Rut og jeg var veletablert i Sverige med bra jobber som vi trivdes godt med. Vi hadde eget hus i Stockholm og vi var aktive i Frelsesarmeen der vi hade vokst opp, men vi hade ikke noen personlig Gudsrelasjon. Runt 1975 var det en stor vekkelsesbølge i Frelsesarmeen i Stockholm. Vi fikk våre liv totalt forandret då vi ble «rammet» av vekkelsen. Men det var egentlig ikke vekkelsen som rammet oss. Det var Gud selv og vi ble totalforvandlet. Vi brann for Jesus. Vi åpnet vårt hjem før ett bønnemøte hver fredag. Det ble etterhvert et samlingssted for mange i Stockholmsmrådet.

Men etterhvert smøg seg en tanke inn hos Rut først og siden hos meg: «Var det virkelig dette som Gud ville vi skulle bruke våre liv till?» Da såg vi en annonse i det svenske Stridsropet at Jeløy Folkhøgskole søkte en lærer til linjen «Kristen ledertrening». Vi ble enig om at jeg skulle søke stillingen og etter en tid fikk vi beskjed at jeg fikk stillingen og at jeg ganske snart måtte svare om jeg aksepterte den eller ikke. Jag ba Gud at han skulle  gi meg ett bibelord som kunne hjelpe oss å forstå om dette var Guds plan for oss.  En natt satte jeg meg ned for å lese det kapitel i Bibelen der jeg var i min daglige bibellesing: Der leste jeg: «Det er ikke til et folk med med tunge og vanskelig språk du blir sendt, ikke til mange folk med så tunge og vanskelige språk at du ikke oppfatter det de sier,» (Fra Esekeil 3,5.).

Vi reste til Norge og ble der i ni år. Det var plassen der våre barn vokste opp og vi fikk oppleve fantastiske år på skolen.

BIBELLINJEN

Min oppgave ble att ta ansvar linjen som etterhvert ble «Bibellinjen» (Bild 2). Jeg hadde vært år mellom åtte og femten elever. De fleste år hade jeg också engelsktalende elever. Jeg fikk med åren en rutine å oversette meg selv på timene. Jeg begynte på norsk (jeg tror de norske elevene syntes jeg talte en svensk som var lett å forstå). Sidan sa jeg omtrent det samme på engelsk og fortsatte siden en bit fremover på engelsk innen jeg gick over till norsk.

Vi startet også en Bibelskole for dem som ikke hade mulighet å studera på heltid. Vi begynte med en fire-ukers kurs noen år og gikk siden over till en to-ukers kurs på heltid siden det var lettere å rekruttere. I den bibelskolen underviste også Rut.

Som bibellærer på Jeløy Folkhøgskole ble jeg også bedt om å undervise på de årlige offiserskursen på Frelsesarmeens konferansesenter som låg nabo med Folkhøgskolen.

En stor del av min tid spilte jeg også kornett på Folkehøyskolen. Vi hade vært år et skolemusikkorps, med elever som var engasjert i Frelsesarmeen i sitt hjemland i ulike deler av verden.

Hver uke hade skolemusikkorpset to øvelser med Eiliv Herikstad (Bild 3). Hver uke var det også en hornmusikkøvelse på Frelsesarmeen i Moss. Da det ble dags for o øve inn musikken til den årlige musikalen var jeg med og spilte kornett i musikalorkestret.

Så iblant funderte jeg om Folkhøgskolen hade søkt en bibellærer som kunne spille kornett, eller om de egentlig søkte en kornettist som ved siden av det kunne undervise i Bibeln.

 

MUSIKALENE

Musikalene som skolan produserte hvert år var en stor del av livet på Jeløy. Sangene øvedes inn fra begynnelsen av skoleåret. Alle elevene fikk oppgaver: noen skulle være med på scenen og noen av dem skulle synge. Noen ble ansvarlige for lyd eller lys. Noen var scenearbeitere og noen arbeidet i formingssalen for å produsere kulisser og klær til dem som stod på scenen.

Men det var ikke bare elevene som fikk oppgaver. Lærene fikk også oppgaver i forbindelse med musikalen. Den oppgave som jeg fikk var å være koreograf! Ikke så meget fordi man trodde at jeg hadde kompetanse innenfor dansingen på scenen, uten mer for at ingen ville ha den oppgaven.

Jeg fikk akseptere den oppgaven og noen ganger var det dansing, eller kanskje mer bevegelser som passet till musikken. Noen ganger hade jeg tretti elever på scenen som samtidigt skulle bevege seg å følge rytmen i musikken.

Dansing var ellers ikke tillat på skolen og noen elever såg det komiske i situationen og dannede regeln «Dansing er kun tillatt på musikalscenen under overinseende av bibellæreren»

 

ELEVKVELDER

Annenhver lørdag var det «Elevkveld». Mange av elevene hadde ikke mulighet at åka hjem under helgene og elevkvellene  Det var de forskjellige internaten som hade ansvar for programmet hver sin gang på elevkveldene.

Det var egentlig bare en ting som ikke var tillatt under elevkveldene. Det var å danse.

Det var på den tiden en vanlig holdning innenfor mange kirkesamfunn. Man forknippet dansing med synd. Under en elevkveld ble Rut og jeg oppkalt til scenen sammen med Fred-Arne og Sylvia Ødegaard og Eiliv og Gittan Herikstad. Vi visste ikke hva som skulle skje. Den oppgaven vi fikk var å ha en dansekonkurranse på scenen.

Man tenkte sikkert att selv om det ikke var lov før elevene å danse, kan de jo ikke være forbudt for lærene.

De tre paren stelte opp for å begynne og eleven satte på lite Boggey-Voggy musikk og vi funderte på hvordan dette skulle gå. Då sa Rut og jeg till hverandre: «Nå kjører vi!!»

Vi hade jo levt ett liv utenfor menigheten før vi møtte Gud. Vi vant dansekonkurransen. Konkuransen var ikke så stor.

 

DET STARKESTE INNTRYCKET

Det starkeste minnet fra åren på Jeløy, var alle elever som under de ni åren tog emot Jesus og ble frelst. På folkhøgskolen levde man tett sammen. Man var sammen på timene, på fritiden, på måltidene. Og då Åndens vind blåste in på skolen var det mange som be berørt.

Minnet av alle som ble offiserere i Frelsesarmeen er også veldig sterkt. Det skedde etter året på skolen. Mange av offiserene i Norge idag var elever på skolen de ni åren. Men mange utenlandske elever ble også offiserer i sine hjemland.

Til sist en liten bekjennelse. Klokka ti hver kveld gikk en lærer tilsyn og så til at alle elever var tilstede på sitt eget internat. Så en kveld efter noen dager av åndelig bevegelse på skolen gikk Rut og jeg tilsyn sammen. I mørkret så vi noen elever med bibler i hendene på vei till nabo internatet. Vi førsto at de lengtet å være sammen på bønnemøtet på nabointernatet.

Skulle vi skrive opp dem for brudd på skolens regler?? Da vi endelig har fått noen tent for Jesus skal vi da gi dem straff for sin lengsel til bønnefelleskap?

Rut og jeg snudde oss og så i en annen retning

Jeg ber skolen och Gud om tilgivelse for denne synd. Og juridisk kann jeg tenke meg att brottet er preskribert da jeg skriver dette."

Peter Baronowsky